Vi är inte längre där

En gang i midten av desember, dro vi ganske spontant til Stockholm. Det begynte med at jeg lå hjemme og var syk en dag (og da har jeg utsikt til en Kent poster med alle turnedatoene på avskjedsturneen) og lå å tenkte på hvorfor i alle dager jeg ikke har kjøpt biletter til den siste konserten. Det er 1) Kent og 2) Stockholm….whyyy? Så gikk jeg å tenkte på det en hel helg før jeg satt på et kurs og desperat prøvde å finne biletter…og vips…var alt i boks.. Vi dro etter jobb på fredagskvelden, brukte en time bare på å komme oss ut av Oslo, men etter det gikk det ganske kjapt gjennom Svenske skoger.Lørdag ble brukt til sightseeing i et blåsete Stockholm og lønsj på hälsocafet. På vei tilbake til hotellet for å slappe av litt før konserten gikk vi på Kent-paraden. Sikkert spesielt å være med, men jeg var litt for sliten og kald.Globen var kledd i rosa og med Kent-logo kvelden i ære. Tele 2 arena ligger rett bak, så man fikk jo en liten klump i magen når man gikk forbi.Vi hadde fått mail om å ringe en fyr, som igjen sendte en annen fyr for å møte oss med bilettene. Ganske spesielt opplegg..jeg betalte ganske mye for billettene, men rakk aldri å tenke på at noen skulle lure meg…Vi hadde sitteplasser og egentlig ikke de beste plassene, men det spilte ikke så stor rolle. I Oslo fikk jeg stå rett foran scenen og det var magisk.Vi fikk utsikt over hele publikum og med 37400 var det ganske spesiellt å se på også!Magisk❤Dagen etter våknet vi til strålende sol, spiste frokost og lekte mer turist før vi dro hjemStockholm. Den der byen jeg aldri vil flytte tilbake til, men alltid vil savne.

Så hva nå? Siden jeg gikk på konserten i oktober har jeg hatt en klump i magen som ikke vil bli borte. Jeg har sett dokumentaren om de siste årene med Kent og den var så trist, men fin. Kent har vært en usynlig venn som i blandt har holdt meg i hånden. Jeg lærte meg svensk ved å høre og lese tekster og har stadig lurt på hvordan noen jeg ikke kjenner kan beskrive nøyaktig hva jeg føler og kjenner. Nå er det over og man får være takknemlig for alt man har opplevd med Kent. Alle gledene, sorgene, å være klissvåt på operataket, helt alene på konsert i Stockholm og takknemmeligheten over å ha vært der på den aller siste konserten.

Tack som fan.